Historisk utvikling i Sauherad
Husmenn er nevnt i kildene fra 1500-tallet. Selv om de var eiendomsløse, ble de i løpet av 1700-tallet en dominerende og avgjørende gruppe i bondesamfunnet. De få rettighetene de hadde var under press.
Husmannen
En husmann var en person, mann eller kvinne, som leide hus og jord av en gårdbruker. Husmannen betale gjerne leien i form av pliktarbeid på hovedgården. Den lille jordveien eller arbeidet på gården var ikke nok til å holde liv i husmannsfamilien. Ekstra arbeid måtte til, som håndtverker, tømmerhogger, fløting av tømmer eller transport knyttet til jernverk og gruver.
Historisk utvikling
Skattebrev fra midt på 1500-tallet og framover på 1600-tallet omtaler husmannen som skattepliktige. (1) Den første bevarte skattelisten der husmenn nevnes som egen skattegruppe er fra 1611. (2) Hver husmann måtte betale ½ riksdaler.
Blant husmennene i 1611; 2 sagmestere, 3 tømmermenn, 1 skomaker + husmenn på Holtan, Hesthag, Nes, Haukvik og Tveiten.
Husmenn knyttet til sagbruksvirksomhet
I perioden 1618 – 1635 er det nevnt husmenn på mange av gårdene i Sauherad, men hvilke gårder de bodde på og navnene varierer. Det ser ut som en del av husmennene i denne perioden var knyttet til sagbruksvirksomheten.
Kanskje ble det etablert husmannsplasser på 1500-tallet for å huse sagmestere, sagdrenger, smeder og tømmermenn? I alt kan det ha vært opp mot 15-20 sager i drift i Sauherad i denne tidlige perioden. (3) Hver sag hadde 2-3 personer knyttet til seg i den aktive perioden av året. Det kan se ut som en del av disse var fra andre sogn.
På 1620-tallet var det både pest og nedgangstid for sagbrukene i midtre Telemark. Mange av husmennene er registrert som «forarmit» og «bortrømt». Det kan vel antas at de fulgte etter til Skiens-området, dit sagdriften ble flyttet.
Ramsvik under Klevar
Ramsvik under Klevar er av de første husmannsplassene som er navngitt (1645). Det var «husfolk» Gjermund Ramsvik og kone som da er nevnt sammen med enka etter Rollev på Klevar, Dorte og tjenestepikene Tore og Anne. (4) Husmannen Gjermund var trolig gift med Sigrid Ramsvik som døde i april 1649. De fikk trolig flere barn, og Ole og Ådne Gjermundsønner fikk etterkommere.
Gårdsbruk og husmannsplasser 1611 – 1815
Antall aktive gårdsbruk doblet seg fra 1665 til 1815. Antall aktive husmannsplasser økte 4,5 gang. I 1665 hadde i snitt hvert 2. gårdsbruk en husmannsplass. I 1815 hadde hvert gårdsbruk i snitt 1,5 husmannsplass. Folketallet økte nesten 3 ganger fra ca 880 i 1665 til ca 2 550 i 1815. (6)
Bak disse tallene skjuler det seg oppdeling av gårdsbruk og betydelig nyrydning av åker og beitemark.
Oppdeling av gårdsbruk
Måten eierskap til gårdsbruk ble overført til neste generasjon endret seg fra 1600-tallet ut over på 1700-tallet.
På 1600-tallet var det vanlig at en gård ble delt mellom arvinger i ideelle eierparter, der hovedarving gjerne beholdt selve gården, men måtte dele avlingen med sine medarvinger. Dette skjedde gjerne uten at gården fysisk ble delt. Ut over på 1700-tallet ble det mer vanlig at arvinger delte gården fysisk i flere bruk. Det er dette som forklarer doblingen i antall gårdsbruk.
Denne fysiske oppdelingen av gårdsbrukene førte til økende fattigdom. Befolkningsøkningen førte også til et press på husmannsplassene, der jordeiers barn ble prioritert, og andre leietakere ble presset ut.
Plikter og rettigheter
Forordning 9. oktober 1751
Fram til 1751 ble husmannen rettslig behandlet som en leilending, men uten krav om skriftlig kontrakt. I en kongelig forordning datert 9. oktober 1750 ble det forsøkt å rydde opp i rettigheter og plikter i relasjonen mellom jordeier og husmann.
Bakgrunnen til forordningen var myndighetenes bekymring for økt fattigdom og press på fattigkassa/legd-systemet.
Forordningen bestemte at alle husmenn skulle ha skriftlig kontrakt og at de skulle ha livstidsfeste. Dette forutsatte at husmannens plikter i avtalen var oppfylt. Videre skulle husmannsenka kunne sitte på plassen til hun giftet seg på nytt. I kontrakten skulle plassen beskrives, innfestingsbeløp og årlig festeavgift oppgis. Deretter skulle kontrakten tinglyses. (7)
Mange jordeiere var negative til dette tiltaket. Spesielt punktet om livstidsfeste til alle husmenn skapte bråk. En del jordeiere valgte å sabotere forordningen ved å si opp sine husmenn. I Bø og Lunde, med omkring 190 husmannsplasser, ble det i 1751 kun tinglyst 32 kontrakter.
I Saude og Nesherad (Sauherad) ble i alt 72 kontrakter tinglyst. Her var det også omkring 190 husmannsplasser på dette tidspunkt.
Husmannskontrakt 1751 – Kåsa under Klevar
Kittil Klevar og enka Anne Pedersdtr fester plassen «Kaasen kaldet» til husmann Ole Olsen og kona Kjersti Hansdtr. (8) Plassen hadde ifølge kontrakten blitt ryddet av Kjerstis far, som også hadde bygd husa der. Det såes årlig 1 tønne korn på plassen.
Innfestingssummen (engangs betaling) var 2 riksdaler. I tillegg skal Kittil og Anne hver ha 1 riksdaler årlig festeavgift. Ut over dette er det ikke avtalt noen fast arbeidsplikt. Men Ole og Kjersti skulle være villige, mot betaling, til å stille opp for jordeierne når de måtte ha behov for hjelp.
De kan velge å betale med penger eller arbeid. Ole og Kjersti må dessuten oppføre seg ordentlig, som det forventes i forordningen og ihht loven.
Husa på plassen er gamle og skal oppgraderes, og de kan hente husetømmer og brenneved i skogen til jordeieren.
Kontraktsvitner var Jon Ryntveit og Hans Holtevju og kontrakten ble signert 4. august 1751. Den ble sammen med mange andre kontrakter tinglyst 24. september samme år. (9)
Kommentarer til kontrakten
1 tønne korn – dvs at det her var dyrket opp «1 tønne land». Dette var en arealenhet brukt på åkerland der det var behov for en tønne såkorn. 1 tønne land var 10 000 kvadratalen eller 3 937 m2 (4 mål).
Andre kontrakter dette året inkluderte ofte husmannens rett til å la egne husdyr beite i jordeierens skog. Den retten er ikke nevnt her.
Det er ikke avtalt hvilken verdi f.eks. en arbeidsdag har. I en sak på bygdetinget 1728 klaget bøndene over at de ikke fikk tak i kort-tids arbeidshjelp, selv om de ville betale 12 – 16 skilling pr dag. (10) Her nevnes at årslønnen til en tjenestedreng 6-8 riksdaler og ei tjenestejente 4-5 riksdaler. (11)
I tillegg fikk de mat og losji. Dersom vi her benytter 10 skilling som dagsats betyr det at årlig festeavgift krever (2 riksdaler* 96 skilling/10 skilling =) 19 dagers plikt arbeid pr år. Fordelt på mann og kone kunne dette for eksempel bli 5 dager hver i våronn og høstonn.
Husmannen og kona var Ole Olsen fra Øya under Gunheim (1726 – ?) og Kjersti Hansdtr fra Ramsvik under Klevar (1723 – ?). De fikk 4 barn på Kåsa i perioden 1751 – 1759.
Arveskifte på Kåsa under Klevar 1743
Foreldrene til Kjersti Hansdtr var Hans Olsen (1682 – 1742) fra en plass under Hjukse og Ingrid Sigurdsdtr (1679 – 1754). Ifølge festekontrakten var det Hans Olsen som hadde ryddet plassen og bygd husa.
Skiftet bekrefter at plassen og husa kunne brukes videre av enka. Men det står ikke noe om hvem som ryddet plassen/bygde husa.
På plassen var ei stue med kåve, en låne, ei høyløe, fjøs og stabbur og andre uthus. Alt verdsatt til 24 riksdaler. «Creaturene» var 1 ku Fagre 5 rdr, 1 Ku Maridal 5 rdr, 1 Kvige 2 rdr og 4 sauer 2 rdr.
72 festekontrakter tinglyst 1751
Alle 72 kontraktene er det kopi av i Panteboka. 71 av kontraktene oppgir at det er dyrket jord på husmannsplassen.
Plassen uten jord var Lia under Dyrud i Nesherad. Her bodde Gunder Einarsen fra Haugen under Grivi i Bø (1705 – 1794) og kona Tore Olsdtr fra Skogen under Håtveit i Nesherad (1708 – 1799). De fikk 6 barn. Husa var i 1751 godt vedlikeholdt. De får livstidskontrakt, men dersom de umyndige barna til den forrige brukeren, Halvor Kristoffersen, krever det, må de flytte.
Jordeier krever ikke innfestingsbeløp, men skal årlig ha 2 ½ riksdaler i festeavgift. Dette kan betales med penger eller arbeid. De må i tillegg arbeide når jordeier krever det, mot betaling. I skogen kan husdyra på plassen beite og der kan de også hente brenne- og gjerdeved samt tømmer til bygningene.
De 71 plassene med yrket jord sådde i snitt 0,92 tønne korn, dvs dyrket areal var i snitt litt under 4 mål (ca 60 x 60 m).
Størst areal hadde plassen Odden under Nes nordre, med ca 12 mål (110 x 110 m) oppdyrket. Her bodde Torstein Torsteinsen fra Gunheim megarden (1715 – 1780) og Guri Larsdtr fra Hegna (1720 – 1760). De fikk 2 barn sammen. Husa var godt vedlikeholdt. De kunne la husdyra beite i skogen der de også kunne hente brenneved og tømmer for vedlikehold av husa.
Innfestingsbeløpet var 2 riksdaler og årlig festeavgift 4 riksdaler. Dette kunne betales med arbeid eller penger. Ytterligere arbeid etter jordeiers behov mot betaling.
Minst areal hadde Flåtaland under Holte på «Strånna» i Nesherad med ca 400 m2 (20 x 20 m) dyrket mark. Arealet var nok beskjedent fordi plassen var ny-ryddet. Her bodde enka Ingeborg Olsdtr fra Årnes nordre (1716 – 1782) som skal ha ryddet plassen og satt opp husa selv. Men det var nok sammen med avdøde ektemann Torstein Trondsen fra Nyhus under Holte (1723 – 1749). Torstein og Ingeborg fikk 4 barn.
De ryddet og bygget mens de bodde på naboplassen Nyhus. Hun skulle ikke betale innfestingsbeløp, men en årlig festeavgift på 1 ort (1/4 riksdaler). Dette kunne betales med arbeid eller penger. Ytterligere arbeid måtte de regne med, etter jordeiers behov mot betaling. Ingeborg kunne ha husdyra sine på beite i skogen og hente brenneved og gjerdeved der.
I skiftet etter Ingeborg på plassen i 1782 bekreftes at Ingeborg og mannen Torstein ryddet og bygde plassen. Alle bygningene beskrives i 1782 som gamle. Det var ei stue, en låve med kåve, et fjøs og et stabbur.
Mer tall
10 av kontraktene inneholder innfestingsbeløp. Høyest beløp (4 riksdaler) kreves på Kåsa under Dale i Saude og på plassen Gvarv under Lindheim.
Årlig festeavgift er i snitt 1 riksdaler og 3 ort (1,75 rdr). Den årlige festeavgiften representerer verdien av minimums arbeidsplikt.
I 49 av 72 kontrakter oppgis en forbindelse til den personen som har ryddet plassen og satt opp husa. 22 av husmennene oppgir å ha ryddet/bygd plassen selv og 21 at det var far eller bestefar som var rydningsmann.
Oversikt over de 72 festekontraktene med link til kontraktene i Panteboka finner du her.
Endringer i forordningen – 1752
På grunn av massiv motstand fra jordeierne kom det 29. april 1752 en revidert forordring.
Det var spesielt bestemmelsen om livstidsfeste som skapte motstand. Nå ble husmennene delt inn i 3 grupper; Utmarkshusmenn, Innmarkshusmenn og Strandsittere. Det var bare de 2 første som er relevant for indre strøk.
Utmarkshushusmenn; som selv ryddet plassen, skulle ha livstidsfeste og skriftlig/tinglyst kontrakt.
Innmarkshusmenn; som hadde plassen på gårdens innmark/nærområde og der rydding av mark ikke var nødvendig. Disse mistet livstidsfeste og det var heller ikke krav om skriftlig kontrakt/tinglysing. I 1792 ble kravet om skriftlige kontrakter innført igjen.
De nærmeste årene etter 1752 ble det tinglyst svært få festekontrakter.
| Link til personer i databasen: |
| Ole Olsen og Kjersti Hansdtr på Kåsa under Klevar |
| Gunder Einarsen og Tore Olsdtr på Lia under Dyrud |
| Torstein Torsteinsen og Guri Larsdtr på Odden under Nes |
| Torstein Trondsen og Ingeborg Olsdtr på Flåtaland under Holte |