Gravferdsritualer
Maleriet til Erik Werenskiold i «En bondebegravelse» (1883 – 85) ble påbegynt på en fottur i Vågå 1878 og avsluttet i 1885 med kjente folk fra Nesherad.
I denne sammenheng er det kjeppen/stokken som stikker opp fra grava mest interessant.
Det er ikke presten som leser/synger fra ei bok. Trolig forestiller bildet at nær familie nettopp avsluttet selve begravelsen av den døde, men jordpåkastelse og eventuell liktale fra prekestolen, som en prest måtte gjøre, gjenstår.
Nedenfor omtales de kirkelige handlinger som var vanlige på «den siste reise» på 16- og 1700 tallet. For samme person kan flere av disse hendelsene være notert i kirkeboken.
Berette/Betiene
Kirken la stor vekt på menneskets åndelige tilstand i dødsøyeblikket. Derfor besøk før døden inntraff, helst slik at den syke selv kunne delta i skriftemål, kommunion/nattverd (det siste måltid) og den siste olje.
Gravferd/Begravelse
De pårørende skulle selv begrave de døde og trengte ikke å informere presten om dette. Det skulle settes igjen en staur/stokk som nådde helt ned til kisten.
“Når Graven er tilkastet, gjør man et Kors i Mulden, og Muldskufferne lægges korsviis paa Graven, man falder paa Knæe om den, læser sagte Fadervor, og derpaa giør enhver et Kors med Fingere”
Kastet jord på/Gravfestet/Parenteret
Dette ble obligatorisk fra 1685 og sees i sammenheng med pliktig kirkebokføring.
Denne handlingen måtte presten gjøre ved første påfølgende gudstjeneste etter gravferda, uten betaling.
Stokken skulle tas opp og vigslet jord slippes ned i hullet.
«Naar Liget kommer til Graven, nedsættes en Stav derudi, og siden befatter sig ingen dermed førend Præsten kommer og kaster trende Gange Jord derpaa med een Skuffe» (Danmarks og Norges Kirkeritual, 1685 (Trykket 1883)).
Likpreken/Liktale
Dette var en tradisjon fra middelalderen. Dette kunne gjøres ved graven eller inne i kirken etter jordpåkastelsen.
Talen skulle være til lærdom, formaning og trøst. Den døde skulle få sitt fortjente ettermæle, men med måtehold både ros og ris. De pårørende måtte bestille en liktale og betale for den.
Tradisjonen var å ha med en ku til kirken som presten fikk som betaling. («gravferds-ku»)