Blodskam på Gunheim

Gunbjørg Tollevsdtr var tjenestejente på øvre Gunheim der halvsøstra Ingeborg Kittilsdtr var gift med Rollev Knutsen. Rollev og Gunbjørg fikk 1719 ei datter. På bygdetinget ble begge etter loven dømt for blodskam til døden ved halshugging med sverd. Rollevs kone Ingeborg tok opp kampen mot øvrigheten på vegne av både ektemann og elskerinne. Men kunne hun lykkes?

Tjenestejenta Gunbjørg Tollevsdtr

Gunbjørg født omkring 1698 var datter til Tollev Johannesen og Åste Nilsdtr på Sølverud i Nesherad. Hun var tjenestejente på øvre Gunheim fra 1715 der halvsøstera Gunhild Kittilsdtr var gift med Rollev Knutsen. Åste Nilsdtr var også mora til Gunhild Kittilsdtr.

I Fasten (mars) 1718 var Gunbjørg med Rollev i skogen for å hente bjørkeris. På denne turen hadde de første gang «legemlig omgiengelse». Ingen oppdaget at de traff hverandre mange ganger den våren og sommeren.

Gunbjørg ble «frugtsommelig». Sent på høsten fortalte hun dette til sin mor, sognepresten Hr Henrich Post og Rollev Knutsen.

Rollev Knutsen Gunheim

Rollev ble født 1682, var sønn til Knut Knutsen og Gunhild Torsteinsdtr på Gunheim øvre i Nesherad. Han overtok garden og var først gift med Mette Olsdtr. Mette døde i 1711 og de hadde 3 barn sammen. Som enkemann fikk han i 1712 barn med søskenbarnet sitt, Mari Knutsdtr. Han ble dømt til 2 års straffearbeid på Ulefoss og til å betale halve sin formue til Kongen.

Samme år, 1712, giftet han seg med Gunhild Kittilsdtr, født ca 1685, datter til Kittil Anundsen og Åste Nilsdtr på øvre Holtan i Nesherad. De fikk 1 barn sammen.

Rollev ble av mange omtalt som en stille og saktmodig kar, før 1715.

I 1715 begynte Rollev å forandre seg. Han ble til tider fraværende, urolig og hadde raseriutbrudd. Slike perioder kunne vare 3-4 uker, spesielt vår og høst. Da måtte han ha noen hos seg hele tiden som holdt vakt. Han kunne også plutselig bli borte, så kona Gunhild med hjelp av andre måtte lete og hente ham hjem igjen. Det fortelles om en episode 1. nyttårsdag når han var på vei hjem fra Saude kirke. Rollev fikk da et anfall og måtte hjelpes inn på Holtan, der de satt hos ham før han ble hentet hjem.

Flukten til Lifjell

Etter at Gunbjørg hadde fortalt at hun var gravid, senhøsten 1718, begyndte ryktene å gå på bygda. Rollev og Gunbjørg rømte da sammen til Lifjell i nabosognet Bø. Her dro de fra seter til seter en måneds tid, der de overnattet og spiste det de kom over.

Kanskje ble det mindre med mat, kanskje kom snøen, men sikkert var det at Gunbjørg snart var høygravid. De bestemte seg for å dra tilbake til bygda, hver for seg.

Her bodde de litt her og der. Sent i romjula ble Rollev funnet på en ødegård i Setersbø i Nesherad. Gunbjørg ble funnet noen dager tidligere på Kåsa under Sølverud i Nesherad. Begge ble ført med vakt til fengsel på lensmannsgården Bergan i Nesherad.

Rettsak på bygdetinget

17. februar 2019 var det ekstraordinært bygdeting på Bergan. Her var det Fogdens fullmektig Sr Peder Bagge som hadde regien som aktor. Bygdas lagrettemenn var Ole Østgarden, Torgrim Kjørkjestugo, Jørgen Vestgarden, Hans Edingsås (Jongsås), Ole Setre, Ole Lindheim, Nils Evju og Torstein Leikvang. Forsvarer for de siktede Rollev Knutsen og Gunbjørg Tollevdtr var Monsieur Peder Christensen. [1]

Rollev Knutsen ble hentet av vakten fra fengselsrommet på Bergan og inn i tingstua. Her forklarte han seg om sin tidligere dom, sinnsforvirring, forholdet til Gunbjørg og flukten til Lifjell. Han innrømmet å være far til barnet som var født 5 dager tidligere. Sakens alvor hadde gått tungt inn på han. Rollev gråt og «hiertlig bejamrede sig denne synds store vildfarelse» som og omtalte seg selv som et sanseløst menneske. Rollev håpet på en nådig Konge og en rettferdig øvrighet.

2 lagrettemenn ble sendt ut for å sjekke om «Qvindfolchet Gundbiør Tollefsdaatter», som hadde født en datter 5 dager tidligere, ville og kunne komme til tingstua. [2] Gunbjørg kom til tingstua med vakt. Hun fortalte å ha tjent på Gunheim i 3-4 år og bekreftet Rollevs historie. Og innrømmet å være halvsøster til Rollevs kone, Gunhild Kittilsdtr. De hadde samme mor, Åste Nilsdtr.

Gunhild Kittilsdtr forklarte at hun hadde vært gift med Rollev i 7 år og at de hadde levd et «Kirchelig og fornøyelig» ekteskap. Hun mente at hun ikke hadde gitt Rollev noen som helst grunn til å søke andre kvinner. Rollevs forhold til hennes halvsøster hadde hun ikke merket noe til, før deres mor fortalte det sist høst. Da Rollev hadde kommet hjem etter å ha vært borte en måneds tid, var han hos henne om natten og dro sin vei dagen etter. Så ble han arrestert sent i jula.

Kona Gunhild var overbevist om at Rollevs sinnsforvirring de siste årene var årsaken til den syndige gjerningen. Han var hjemsøkt av «Raserie og Sindets u=rolighed saa hand icke var seg self megtig». Dette hadde tiltatt det siste året. Gunhild var tydelig på at hun håpet på Guds og kongens nåde og barmhjertighet både for hennes mann og hennes halvsøster.

Mange vitner, med presten Hr Hendrich Post i spissen, vitnet og bekreftet vitnemålene til Rollev, Gunbjørg og Gunhild.

Aktor mente Rollev måtte dømmes fordi han ikke var sinnsforvirret hele tiden. Innimellom hadde han vært seg selv også i den tiden forholdet til Torbjørg varte. Han ville gjerne ha dom i saken umiddelbart. Forsvareren mente Rollev ikke kunne dømmes fordi han angret og var sinnsforvirret. Det ble innkalt til nytt ekstra ordinært bygdeting 1. mars.

Dom på bygdetinget

Igjen var retten samlet på Bergan. Denne gangen med Fogden selv «Ædle» Melchior Høyer. Her ble Rollevs sinnstilstand drøftet, men Fogden falt ned på aktors vurdering.

Dom etter 6 Bok, 13 Kapittel, 14 Artikkel (Kong Christian Vs Norske Lov av 1687):
«Men Kiender og Dømmer at Rollef Knudsen Gunnem og Gundbiør Tollefsdaatter bør i anleedning berørte Lovens allegata og efter Fogdens Fuldmegtiges giorde paastand for saadan deris forøvede Misgierning og Blodscham og begge straffis paa deris Lif Ved Sverdet, og Deris, hovedlod at være deris Kongl: Majts hiemfalden.»

Rollev Knutsen sto opp og sa han anket dommen til høyere rett. Alle dødsdommer skulle gå gjennom rettssystemet og helt til Kongen. Saken skulle normalt behandles i lagretten i Skien, overhoffretten i Christiania og høyesterett i København før Kongen eventuelt viste sin nåde på Guds vegne. Men denne saken ble ikke behandlet i høyere rett, verken i Overhoffretten eller Høyeste rett. Hvordan kunne dette henge sammen?

Gunhild Kittilsdtr tar opp kampen

Gunhild forsto nok at løpet trolig var kjørt dersom rettsprosessen gikk sin vanlige gang. Hun ville gjøre alt i hennes makt for å unngå at ektemannen ble halshugget. Hun var overbevist at han ikke hadde vært seg selv når han satte barn på hennes halvsøster. Gunhild må ha vært viljesterk og god til å ordlegge seg. Kanskje var det gamlepresten Hr Hendrich Post som formidlet hennes muntlige bønn om nåde til Amtmannen?

Supplikk

Gunhild ville skrive brev til Kongen direkte. Med bønn om nåde. Bønneskrivet, eller supplikken, er datert 8. juli 1719 i Christiania. Det innledes slik: [3]

«Stormægtigste Allernaadigste Arve Konge og Herre!

For Deris Kongelig Majts Fødder, underkaster Jeg mig udj aller dybeste underdanighed, aller=væmodigst beklagende min store Hierte Sorg,
At som min Mand Rolf Knudsen boende j Tellemarken j Souer Præstegield udaf En misforstand og Daarlighed og udj halv forstørrelse, …»

Med avslutningen:
«.. Jeg underkaster mig da Deris Kongel. Majts allernaadigste villie, aller underdanigst allervæmodigst bønfaldende din minste straale af Deris Majts Naadie Glantz, saa paatvivler ieg ej om en allernaadigst bønsigelse; Himmelen bøje nu derfore min allernaadigste Kongis Hierte til barmhiertighed, og velsigne ham og heele Kongel. Huus, langt over sine forfædre forblivende.
Allerunderdanigste tienerinde, Gunild Kittilsdatter

I tillegg til argumentene for benådning kommer fram av supplikken at Gunhild Kittilsdtr hadde ansvar for 3 umyndige barn. Her inkluderte hun nok sine gjenlevede stebarn også.

Supplikken hadde den sedvanlige og nødvendige lovprisingen av Kongen og var ikke skrevet av Gunhild. Hun kunne nok hverken skrive eller lese. Det var normalt sorenskriveren som hadde jobben med å skrive supplikker på vegne av allmuen. [4]

Supplikken returneres

Brevet fra Gunhild Kittilsdtr havnet i første runde på bordet til Geheime Raad Ditlev Vibe. Han var en barndomsvenn av Kong Fredrik IV og nå medlem av Danmarks regjering. Han hadde vært Kongens personlige rådgiver i en årrekke. [5]

Vibe gjorde et notat på brevet fra Gunhild Kittilsdtr, og sendte det i retur til avsender. Han ville gjerne ha dokumentasjon på Rollevs omtalte sinnslidelse:

Gunhild sender ny supplikk

Fredag 1. september 1719 var trolig den kommende sorenskriveren på øvre Gunheim. Sammen med Gunhild forfattet han en ny supplikk. Gunhild inkluderte denne gangen Rollevs elskerinne, hennes halvsøster, i sin bønn om Kongelig nåde. Avslutningen var slik:

Den nye supplikken informerer om at «Stædets Ambtmand Hr Cancellie Raad Lindberg» har bedt Fogden om kopi av bygdetingets protokoller. Det er også tydelig at rettsprosessen har blitt stoppet pga Gunhilds første supplikk. Fogden hadde ikke sendt saken videre til lagtinget i Skien.

2. september sendte amtmann Jacob Lindberg i Skien en rapport og oppsummering av protokollene fra bygdetinget til Vibe, med fokus på vitnemål som beskriver Rollevs sinnslidelse.

Hva sier egentlig Guds hellige lov om Rollevs forhold til Gunbjørg?

Gunhilds nye supplikk og amtmann Jacob Lindbergs rapport fra bygdetinget kom til Geheime Raad Vibe. Han tok disse med seg til Kong Fredik IV. Det var nok Vibes nære og lange bånd til Kongen som gjorde at Kongen lyttet på Vibes redegjørelse.

Frederik IV hadde i mange år bedratt sin dronning, Louise, med diverse elskerinner, og fra 1712 levde han i bigami (viet “til venstre hånd”) med Anna Sophie Reventlow, datter av rikets storkansler. Dronning Louise døde 1721, og kongen ønsket nå å gjøre Anna Sophie til dronning, noe Vibe frarådet.

Kongen fulgte imidlertid sine ønsker, og Vibes posisjon ved hoffet ble etter dette uholdbar. Han falt imidlertid ikke i unåde, og 1721 ble han utnevnt til stattholder i Norge, med bolig på nåværende Bygdøy kongsgård. [5]

Ditlev Vibe noterte dette på Gunhilds 2. supplikk:
«Hans Kongelige Majestet vil herom have
Facultatis Theologica allerunderdanigste
Erklæring til videre Allernaadigste Resolution
Cancelliet den 10 Octobr. 1719. DWibe»

Ledelsen ved det teologiske fakultet ved København universitet mottok Gunhilds supplikker og amtmann Lindbergs rapport fra bygdetinget. 18. oktober 1719 skriver Hans Bartholin, Johannes Steenbuch og Lindrup ved fakultetet en vurdering til sin «Overmektigste» Konge.

De vurderte Rollevs og Gunbjørgs gudfryktighet, Rollevs sinnsforstyrrelse og dommens tolkning av loven opp mot Guds hellige ord. Konklusjonen var at Guds hellige ord ikke nevner dødsstraff når de involverte kun var beslektet i svogerskaps grad. Rollev hadde i tillegg en åpenbar sinns forstyrrelse. Kongen kunne derfor med uskadd samvittighet «paa Livet allernaadigst Pardonere» både Rollev og Gunbjørg. Men det forutsettes at de får en «velfortjent straf» til skrekk og advarsel. De må sone sine straffer «paa vand og brød» på forskjellige steder. Rollev må i denne perioden heller ikke ha «omgiengelse» med sin hustru Gunhild Kittilsdtr.

Kongen er nådig

Kongen lyttet til teologenes tolkning. Begge ble benådet fra dødsstraffen på bygdetinget, men ble dømt til straffearbeid. Alt de hadde av jordisk gods skulle tilfalle Kongen.

Gunbjørg skulle arbeide til inntekt for de fattige i Danmark på «Spinde Huuset». [6] Hvor Rollev skulle sone går ikke fram av bevarte dokumenter.

9. mai 1720 ga presten fra prekestolen i Nes kirke Rollev og Gunbjørg kirketukt for sine gjerninger og opplyste at begge to hadde blitt benådet av Kongen. [7]

9. februar 1723 var det vinterting på Bergan. Fogden spurte da de som var der om et sannferdig svar på om Gunbjørg Tollevsdtr hadde etterlatt seg noe av verdi. Dette skulle tilfalle Kongen. Han fikk til svar at det var noe alle visste, at Gunbjørg ikke hadde etterlatt seg noe som helst, «som et Løst og Ledig Qvindfolch». Så her ville ikke Kongen finne noe av verdi. [8]

Etterord

Rollev Knutsen døde trolig der hans sonet sin straff omkring 1723/24, før kona giftet seg igjen 1724. Det er lakune (manglende sider) i både tingbok for nedre Telemark 1719 – 22 og i kirkeboka for Sauherad 1720 – 22.

Gunhild Kittilsdtr giftet seg igjen 1724 med Ole Tollevsen og de kom til Flåta under øvre Holtan. De fikk ikke barn sammen.

---

Link til personer i databasen:

Gunhild Kittilsdtr Holtan

Gunbjørg Tollevsdtr Sølverud

Rollev Knutsen Gunheim

Hr Henrik Paulsen Post

Sorenskriver Conrad Fredrik Grøtter

---

Fotnoter:

[1] Nedre Telemark Sorenskriveri, Tingbok 1718 – 1722, s 25 og 33 https://www.digitalarkivet.no/rg20090309370314 https://www.digitalarkivet.no/rg20090309370322

[2] «Qvindfolch» var et nedsettende begrep som ble brukt i kirkebøker og tingprotokoller om ugifte kvinner som hadde fått uækte barn.

[3] Danske Kanselli 1572 – 1799, Norske innlegg 1719, s. 242 https://www.digitalarkivet.no/da20110517028332

[4] Supplikk https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Supplikk Sorenskriver for Nedre Telemark Ole Christophersen Wolstad ble gravlagt 26. mai 1719. Hans etterfølger Conrad Fredrik Grøtter ble først utnevnt 13. september 1719. Det var amtmannens ansvar å skrive supplikker når sorenskriveren var inhabil eller ute av stand til å skrive. Datteren til Sorenskriver Grøtter giftet seg med Nils Steenshorn, presten Posts etterfølger i Saude og Nesherad. https://www.nb.no/items/b14dbdf3e3317c8493ae26c284fe19b4?page=139

[5] Ditlev Vibe, https://nbl.snl.no/Ditlev_Vibe

[6] “Spinde Huuset” var kanskje «Spinde- og Børnehuset» i Christiania eller kanskje i København, der kvinner arbeidet med spinning (garn og tobakk). Anstalten fikk inntekter av solgt arbeid. Anstalten i Christiania var forløperen til Tugt- og Manufacturhuset som ble åpnet der i 1741.

[7] Kirketukt (Publique Absolution) var kirkens straffereaksjon på brudd med Guds ord/lov. Dette ble praktiser som offentlig skriftemål der den skyldige måtte stå foran i kirken mens presten leste opp forbrytelsen for forsamlingen. Denne straffereaksjonen kom i tillegg til den verdslige straffen.

[8] Nedre Telemark Sorenskriveri, Tingbok 1722 – 1727, s 22 https://www.digitalarkivet.no/rg20090309370373